Vellykket tur hos bokhandelen

Min lille Smurf elsker bøker og ord og disse to bøkene er rett og slett helt herlige! Det er bøker som er morsomme for mammaer og pappaer også!

ABC-kortene er fine å bruke når man skal lære de første trinnene mot å lese. De kan brukes både til å lære og kjenne igjen enkeltbokstaver og også til staving, når den tiden kommer.

Så, god bok, til liten og stor!

20130319-142148.jpg

Alt er strøkent på Facebook!

Jeg leser øyet stort og vått om hvor mye folk trener, baker, lager kjernesunne måltider (fra bunnen av, selvfølgelig), vasker, rydder, leker med barna, hjelper de med lekser, jobber overtid og er på date med mannen, alt på en dag.

 

Dette leser jeg mens huset flyter, sånn det gjør fire minutter etter at jeg har stressryddet litt. Ungene mine har alt de trenger, det er det ikke noe tvil om, men de ser på TV hver dag og kan mange av sangene fra Disney Junior. Når vi alle er hjemme på ettermiddagen, er det rett og slett for sent til å gjøre så mye annet enn å lage og spise middag, før det er kvelden for de håpefulle. Når stillheten senker seg i huset, synker mor og far aller helst ned i sofaen (med hver sin pc), så romantiske er vi.

 

Men det betyr ikke at jeg ikke trives i livet mitt, at forholdet skranter, eller at ungene får en uverdig oppvekst. Det betyr bare at vi lever et virkelig liv, utenfor Facebook.

Vinteren er på hell!

Denne bloggen har ligget i en dvale ganske lenge nå, for jeg har liksom ikke hatt noe å skrive om. Ikke at det er masse nå heller, men jeg tenkte å kanskje komme med noen drypp fra livet og hobbyene våre sånn en gang i blant.

Planen nå er å få opp en egen kategori for kaker og kakedesign, der jeg vil dele kaker jeg har laget og gode tips jeg finner rundt om.

Ellers så har jeg to flotte gutter som stadig sier og gjør søte, rare, underlige og minneverdige ting, som jeg vil dele med dere.

Kjøpe noen vakre roser, for å hente inn litt tidlig vår

Pappaperm

Må innrømme at det er litt rart å tenke på at jeg nå skal ut i pappaperm igjen. Og at dagen endelig er kommet… Føles egentlig ikke som om det er lenge siden forrige gang jeg var i perm, samtidig som det er mye som er skjedd siden den tid…

Men nå er det altså på´n igjen… Og det blir så stas å skulle bruke dagene på kidza igjen! Er noe helt eget med å henge med gutta og ha maks med kvalitets tid… Blir spennende å se hva vi klarer å få ut av dagene og hvor fort tiden går. Gleder meg masse!

Farsdag

Husker før i tiden, så synes jeg det var skikkelig kjipt med mors- og farsdag. Kunne ikke skjønne hvorfor de skulle ha flere dager som de skulle feires enn oss barna. Spesielt sidne det var vi som var mest opptatt av dette med feiring og ikke minst gaver…

Men tidene forandrer seg og etter selv å ha blitt pappa, så ser jeg jo gleden ved å ha denne dagen som er dedikert til en selv, i kraft av å være pappa! Og dagen i dag feires på skikkelig pappavis, med pc-mekking, fyr på peisen og kaffe i koppen.

Jeg er glad for å ha gleden av å være pappa!

KOS, KLAPP OG KLEM

(7. april)

Min lille Smurf har lært seg å klappe i hendene og dette er han utrolig stolt av! Han kan klappe i hendene på oppfordring og stråler som en sol hver gang.

I dag var vi på besøk hos bestemor som har tre hunder. En av disse er av det kosete slaget som tar all form for kontakt som kos, være seg en pekefinger i øret eller litt lugging i pelsen. Han lukker øynene som lener seg inntil og er lykkelig for at noen koser med akkurat han.

Han satt ved siden av Gabriel i dag og mannen min spør Gabriel om han vil klappe hunden. Min vakre smurf snur seg mot hunden, ser på den og klapper i hendene det han makter.

Klapp er herved ikke noe som har med stryking eller kosing å gjøre, klapping kan kun gjøres i hendene.

TJENARE, HÖR NI GJÖKORNA?

 

Jeg har akkurat hatt muligheten til å studere helse-Norge fra innsiden en ukes tid, mens jeg lå på sykehus og har tenkt endel over en helt spesiell side ved nordmenn. Det skjer noe med oss når vi møter «søta bror fra øst». Det er jo langt mellom de norske sykepleierne i Norge og i alle fall på Fredrikstad sykehus, men det er som forventet. Det jeg syns er litt artig er at nordmenn får ett akutt behov for å snakke svorsk med større eller mindre suksess hver gang de ser en svenske. Hvor kommer dette fra? Det er ingen svensker som spør meg om jeg «kan høre gjøken» og andre mer eller mindre smarte standarder.

Hva er det med oss?

At man tilpasser seg litt for å unngå de største missforståelsene er jo en sak, men et behov for å snakke språket? Vi mobber svensker for alt vi kan mobbe de for, som jo ikke er så rent lite, men vi skal gjøre det på deres språk? Underlig!

PANNEKAKER, PAPPAER OG ANDRE SUPERHELTER

Da jeg var liten var jeg urokkelig i min tro på at pappa var, om ikke Supermann selv, så i alle fall i nær familie men han. Dette baserte jeg på to helt vanntette observasjoner, pappa kunne spise hele eggeplomma på speilegget uten å søle og han kunne flippe pannekaker ved å kaste de opp i lufta.Hver gang vi hadde speilegg, måtte pappa si i fra når han kom til plomma, så jeg hvinene av entusiasme kunne se hvordan han spiste hele plomma. Dette var et stort mirakel for meg i mage år og jeg husker enda gleden da jeg fikk til dette mirakelet selv.Pannekakene har jeg ikke tenkt på på flere år, men i går da jeg sto og stekte pannekaker for første gang på mange år, kom det tilbake. Jeg husker at pappa sa det var lettere å flippe de enn å snu de med stekespade, noe jeg trodde bare var tull fordi han faktisk hadde disse superkreftene som gjorde at han kunne flippe de.

I går løftet jeg for første gangen pannen av plata og tok et viktig steg mot superheltene, jeg flippet selv pannekaka. Da slo det meg at jeg var på vei til å forandre meg inn i en av de viktigste superheltrollene som finnes, rollen som forelder.